HARLEM SHAKE MACHU PICCHU

HER kan dere se hva fantastiske gruppen, som jeg var en del av når jeg gikk opp til Machu Picchu, gjorde da vi endelig kom fram!

HERE you can see what the group I was a part of in Peru did when we got to Machu Picchu!

VikingVida

UPDATE ON MISSING BAGGAGE # 3

I dag fikk jeg sekken min. Endelig, etter å ha vært adskilt i 8 dager, kunne vi igjen bli et super team. Jeg er så glad.

Viking Vida

MOMENT LIKE THIS

Dag fem. Vi stod opp grytidlig for å komme til Machu Picchu når det ikke var så mange folk der. Derfor gikk vi i mørket langs smale stein stier, og gikk man en meter til siden, var det rett ned i dypet. På slutten må man gå opp noen trapper som kalles Gringo killer. Super bratte trapper, men etter dette er det ikke lenge til man kommer til The Sun Gate, og der, der kan man se Machu Picchu.

Vida G.

IN THIS VERY MOMENT I'M KING

Dag fire. Det var en kjempe dag. Vi gikk oppover, nedover og bortover. Men vi vandret på stein stier som snirklet seg rundt de skyhøye fjellene. Det regnet litt og det var litt tåke, men noen ganger skinte det til og vi fikk se den fantastiske utsikten. De fjellene er så høye, dalene er så dype og rundt omkring ligger det inka plasser. Den siste inka plassen vi kom til før vi skulle campe var helt utrolig. Utsikten var så fin at jeg bare smilte hele tiden.

Vida G.

SHIT DAY

 Dag tre. Et rent hælvetet. Vi gikk oppover, oppover og atter oppover. Det tok aldri slutt. Og da snakker jeg ikke om oppover og så et lite stykke bortover. Neinei, her var det oppover og bare det også. Jeg ble så sliten. Og det verste var at jeg gikk så sakte at jeg er helt overbevist om at en skilpadde kunne holdt følge uten noe problem. Du begynner jo fin og frisk, går litt, luften er tynn, du blir sliten, du går utrolig sakte, tar en pause, føler deg litt bedre, begynner å gå og etter noen skritt er du dødsliten igjen. Du må tvinge deg framover for hvert skritt som går. Og da blir det heller ikke bedre av bærerne som jo faktisk bærer en 20 kg tung sekk, mens du selv bærer en bitte liten dagssekk, og likevel så går de forbi deg. Nå skal det jo sies at det var folk som nærmest sprang opp til toppen, og syntes ikke at dette var tungt i det hele tatt. Jeg var helt klart ikke en av disse. Akkurat da, angret jeg litt på at min siste treningsøkt var i gymmen da jeg gikk på videregående? Ja, litt kanskje. Etter å ha gjort dette i omtrent fire til fem timer, ofret svette, tårer og blitt veldig motivert av ei australsk jente, kom jeg meg til toppen. Og da var jeg sliten. Vi fikk sett på utsikten som var helt fantastisk, før vi begynte å gå ned igjen. Og siden det var så bratt opp, ble det bratt ned også. Da vi til slutt kom ned til der vi skulle campe, sa guiden vår bare: «Don’t talk to Vida, she is dying». Så rett så rett. 

Har akkurat nådd toppen her.

Vida G.

REACH FOR THE STARS

Dag to begynte vi på selve gåturen opp i fjellene. Vi gikk bortover, nedover og litt oppover. Jeg gikk i vanlig gå hastighet og klarte meg bra synes jeg selv. Merket at luften ble tynnere, men det gikk greit. På veien møtte griser, kuer, katter, høns, esel, lamaer og alpakkaer. Det verste var bærerne som bærer på en 20 kg tung sekk, men likevel så springer de forbi deg i rasende tempo.

Vida G.

TURN ON THE LIGHTS

Dag en. Vi kjørte vi til en dal som het Secret Valley. På veien stoppet vi i en liten landsby oppi fjellet. For å komme opp dit kjørte vi på en stupbratt, gjørmete vei som hadde rast ut noen plasser. Vel oppe så vi lama og alpakka, og kvinner i tradisjonelle drakter som sydde og syslet med sitt. Da vi kom fram til der vi skulle overnatte fikk vi se den første inkaplassen. Vi måtte gå opp en del trappetrinn og gud hvor slitsomt det var. Luften er så tynn der oppe. Selv om vi gikk i vanlig tempo, pustet jeg som en illsint drage. Vi kom oss opp, og der ble det også kjent at en i vår gruppe var helt overbevist om at inkaene hadde fått hjelp av romvesener for å bygge disse plassene. Fascinerende fyr. Vi trasket ned igjen. Men noen i gruppen ville gå opp til en annen plass som var på andre siden av byen. Jeg tenkte hvorfor ikke og ble med. For å komme seg opp til den plassen av det rett opp, og de andre gikk i et heidundranens tempo. Jeg kom meg opp, men jeg tok åndedrag i ett sett. Der oppe tok vi bilder, men så begynte det å bli mørkt og det regnet. Så vi begynte å kravle ned igjen. Det var ikke bare bare, men vi kom oss ned i god behold. Da var det vist blitt så sent at porten for å komme seg ut var stengt, men det stod en fyr like ved. De andre begynte å se seg etter andre veier for å komme seg ut. Jeg spurte bare fyren om han hadde en nøkkel slik at han kunne åpne. Joda, det hadde han, så vi kom oss ut. På det tidspunktet hadde strømmen i hele byen gått. Det var noe med at en strømledning hadde falt ned, og folk gjorde vist ikke så mye for å reparere det. De stod å så på. Så dette betydde at i alle butikker, restauranter og lignende satt de med levende lys. Riktig så koselig.  

Vida G.

THE INKATRAIL

Det å gå Inkatrail hadde jeg kraftig undervurdert. Jeg hadde sett for meg at vi mer eller mindre skulle på en liten rusletur i fjellet. Tenkt egentlig at vi skulle gå litt i fjellet, se på noen museumer og så til slutt komme opp til Machu Picchu. Bærere som skulle bære tingene våre, hva skulle vi med det? Jeg kunne da bære mine egne ting tenkte jeg. Ganske fort viste det seg at dette var langt langt i fra realiteten.

Vida G.

UPDATE ON MISSING BAGGAGE # 2

Da er det blitt offisielt at min sekk ikke vil føle mitt nærvær før etter jeg er ferdig med inkatrail. Dette betyr at jeg må gå turen opp til Machu Picchu, som forøvrig har sitt høyeste punkt på 4215 meter over havet, med min håndbagasje. Gladhøpiggen, altså Norges høyeste fjell for de som ikke viste det, er på 2469 meter over havet sånn til sammenligning. Ikke at det er en konkurranse eller noe, jeg bare nevner det... Jeg har jo åpenlyst ikke med meg så mye klær i den lille sekken jeg har med på selve flyet, så i kveld gikk jeg rundt i byen for å finne noe jeg kunne ha på meg. Jeg kom til et lite marked i en sidegate, og her ble jeg nok lurt trill rundt. Orket nemlig ikke å prute i det hele tatt, så sa ja til alt. Yes man til de grader. Men folka ble glade de! Rotet meg også bort, så måtte gå inn på en restaurant og spørre om veien. De kunne ikke engelsk, og jeg kan jo fortsatt ikke spansk, så jeg stod der egentlig bare å smilte.Til slutt begynte denne unge karen å peke retningen, så da gikk jeg bare dit han pekte. Kom meg fram til slutt.

Vida G.

CUSCO

Vida G.

UPDATE ON MISSING BAGGAGE

Vel, det ser mørkt ut. Jeg har ikke hørt noe fra flyselskapet i Lima. I dag tok vi fly til Cusco og på hotellet vi bor på her, prøver de å hjelpe meg med å finne den. De ringte til flyplassen i dag, men det ser ikke ut som om vi kommer noen vei. Jaja, da får jeg gå opp til Machu Picchu med håndbagasje. Itj nå problem!

GOOD MORNING FROM PERU

Når jeg ikke har sekken min får jeg tid til mye annet. Trenger ikke å tenke like mye på hva jeg skal ha på meg. Har jo bare ett sett med klær. Dessuten trenger jeg ikke å bruke tid på å pakke sekken heller, for den er jo i Sao Paulo. Alle må ha en fin lørdag !

Vida G.

MISSING

Haha, da har bagasjen min blitt igjen i Sao Paulo mens jeg har kommet meg til Lima. Da jeg stod ved rullebåndet, som egentlig skulle ha vært bærer av min fine, blå sekk, måtte jeg bare begynne å le når sekken ikke dukket opp og alt annet var tatt. Sånn kan det altså gå. Den gode nyheten er jo jo at jeg slapp og bære den tunge sekken i det hele tatt, og det er jo bra !

Vida G.