CHAMPION

Volleyball med de innfødte på øyen Kuata var litt det samme som da jeg spilt fotball med ungene som bodde på barnehjemmet i Zimbabwe. Men denne gangen kunne jeg ikke en gang late som om jeg hadde peiling. Først var vi tre gjester som var med. Alle fikk til å få ballen over nettet hvis vi fikk sjansen. De spilte veldig rolig og snilt slik at vi hadde en sjanse. Men så gav de andre to gjestene seg og det var bare meg igjen. Da ble spillet et helt annet. Servene ble harde og kom i en voldsom fart. Jeg er ikke helt idiot i volleyball, men det avhenger av hvem jeg sammenlignes med. Og la oss bare innse det. De jeg spilte med bor på en øy midt i havet, så det å spille volleyball, det kan de. De gjør jo ikke annet. Det ble til at de spilte rundt meg, jeg ble flyttet rundt på slik at jeg fikk de enkleste plassene uten betydning og jeg fikk beskjed om at hvis det kom en hard ball så skulle jeg bare gjemme meg bak ryggen til han ene. Hvis det kom en ball i min retning endte det som regel med at en eller annen slengte seg foran meg for å ta den. Og hvis det uheldigvis kom en suser i mot meg, så alle stygt på personen som hadde gjort det og sa at man måtte være forsiktig med «the lady». Når jeg skulle serve trengte jeg ikke engang å løpe for å hente ballen om noen hadde kastet den bort. Med en gang ballen ble borte, løp en fyr, hentet ballen og gav den til meg. Om jeg følte meg nyttig og at jeg bidro? Nja, litt usikker på det gitt.

VikingVida