THE CLINIC

Jeg var på klinikken i natt og hadde nattskift. Det vi gjør da er i hovedsak å vente på fødsler. Rundt klokken ett var det en kvinne som skulle føde sitt første barn. De satte i gang, men de måtte utsette litt fordi åpningen var for trang. Etter en liten stund fortsetter de igjen. Åpningen er fortsatt for trang og de klipper et lite snitt slik at den blir større. Ungen kommer fortsatt ikke ut, og de lurer på om de må ringe sykebil. Vi begynner å se en større del av hodet, men det ser dårlig ut. Kvinnen som føder hadde ikke spist noe, så derfor har hun ingen krefter til å presse så mye. Hun får derfor litt glykose sprøytet inn i munnen, og litt bedøvelse. Det er ingen endring i hvor langt det lille barnet har kommet. Vi kan fortsatt bare se toppen av hodet. Sykepleierne ser alvorlige ut og sier at alle sammen må be. Så da står vi der med hendene foldet og ber for dette lille barnet som enda ikke har sett noe av verdens lys. Moren presser mer og en av sykepleierne sitter på kne ved moren med hendene på magen hennes og humper og presser. Kvinner som føder her skal ikke skrike før eller mens de føder. Her sier de at det står i Bibelen at kvinnen skal få vondt, så de må ligge der med ingen eller lite bedøvelse. Hvis de begynner å skrike får de beskjed om at nå må de ta seg sammen, og en gang ble en kvinne som fødte klappet til av en av sykepleieren fordi hun laget for mye lyd.

Til slutt ser vi hodet til ungen komme ut og resten av kroppen følger med. Det er en liten jente. Det lille kuttet som de klippet, revner og blir mye større. Den lille piken lager ikke en lyd når hun kommer ut. Ungen blir hengt etter beinene opp ned og de slår henne på ryggen, men hun puster ikke. De prøver å slå litt mer, men ingen endring. De legger henne ned på bordet og tar noe ned i munnen for å få ut væske som ligger i lungene. Endelig begynner ungen å puste, men hun har svelget fostervann, så både moren og barnet må bli sendt på sykehuset. Moren blir sydd igjen siden hun revnet under fødselen. Ansiktet er innbitt mens det hele foregår. Hele veien har ei jente som er frivillig med meg støttet henne, og mens de syr holder hun kvinnen i hånda. Det er vist ikke så vanlig å gjøre dette her. Så etterpå forteller kvinnen at hun vil kalle opp sin lille jente etter jenta som jobber som frivillig. Hun synes hun har vært så omtenksom og hjelpsom. Så kommer sykebilen. Moren må selv gå til bilen og hun bærer sin egen bag med klær. Jeg løper etter og sier at jeg kan ta bagen. Hun har jo tross alt født og blitt sydd igjen etterpå uten mye bedøvelse. Hun klatrer inn i bilen og setter seg ned på sengen som er der. Det ser ikke godt ut. Så kommer en annen gravid dame gående. Hun vugger seg inn i sykebilen hun også. Denne damen har en ti centimeters åpning allerede, noe som betyr at hvis det ikke hadde vært noen komplikasjoner så hadde hun vært i gang med fødselen allerede. Men det var noe med at bekkenet var for smalt så hun må på sykehuset. Hun setter seg ned på alle fire på den andre benken som også er i bilen.

Vi går inn igjen og så begynner en annen fødsel. Denne fødselen går kjempe lett og ungen nærmest sklir ut og begynner å skrike med en gang. Denne gangen blir det en gutt. Under denne fødselen er det heller ingen skriking eller tårer fra moren. Sykepleieren gir ungen til en av oss tre frivillige og vi går med han på et annet rom, veier, måler, tørker og kler på han bitte små baby klær. Han er så nydelig, og vi pakker han godt inn. Jeg får holde han litt før vi tar han med inn til den stolte moren. Så legger vi oss til å sove litt. Da er klokken blitt halv fem på natten.

Men herregud, kvinnene i Zimbabwe er tøffe altså!

Jeg er jo av den typen som begynner å skrike og puste fryktelig fort med en gang jeg skal inn til legen for å ta ei sprøyte. Når jeg har tatt den fryktelige sprøyten får jeg også appelsin og saft fordi jeg var så flink! Haha, føler meg jo som en liten unge igjen som få velge en liten leke i skuffen. Så det er litt rart å tenke på at jeg som ikke tåler sprøyter plutselig er med og ser på fødsler. 

Vida G.