NOT EASY

Nå skulle man jo tro at jeg var på vei til Rio de Janerio, for det var jo tross alt det som var planen. Men slik viste det seg at det ikke ble. Jeg hadde nemlig i god tid sagt i fra at jeg skulle dra på en tirsdag fra Antelope Park og ikke en søndag eller mandag som er det vanligste. Dette betydde at jeg måtte få en egen transport til flyplassen på tirsdag. Nå er det slik at fra Bulawayo til Johannesburg så går det bare et fly om dagen, og det flyr av gårde klokken 12.50. Så da har transporten vanligvis forlatt Antelope Park rundt halv ni på morgenen. Det er afrikansk tid det er snakk om her, så det bruker som regel å bli litt senere. Vel, min transport kjørte ut fra porten 9.15. På det jeg trodde var på veien til flyplassen måtte vi først fylle luft i dekket, fylle bensin og atter igjen fylle luft i dekkene. Så snur vi og kjører den andre veien. Det viser seg da at det er først nå vi er på vei til flyplassen. Da er jaggu meg klokken blitt nærmere ti. Jeg skal i teorien være på flyplassen klokken elleve. Jeg legger meg til å sove, men merker at vi må stoppe flere ganger på grunn av veiarbeid som er høyst nødvendig på disse veiene. Så kommer vi fram til flyplassen, og jeg blir med en gang møtt av en fyr som sier jeg er sent ute. Sent ute? Jeg ser på klokken og den er 12.40. Ti minutter til flyet drar. Så snakker jeg med ei dame i skranken som sier jeg er altfor sent ut, at alt er stengt og at jeg må ta flyet som går neste dag. Hva i alle dager tenker jeg? før jeg begynner å gråte. Så kommer en mann og sier at alt skal gå bra og at alt skjer for en grunn. Da blir det litt bedre. Men det er jo så trist for da mister jeg jo alle flyene som skal ta meg med til Rio. Så da lurer jeg på hva jeg skal gjøre. Damen i skranken sier vi må dra til et kontor i byen og få ordnet med flybillettene. Så jeg blir kjørt dit av sjåføren som kjørte meg til flyplassen. Der har de lunsj, så det er ingen der som kan hjelpe meg. Vi må ta en liten kjøretur for å hente noen maskiner før vi kommer tilbake. De på kontoret kan ikke hjelpe meg siden jeg hadde kjøpt billettene som en pakke. Så jeg må kontakte flyselskapet direkte. Jeg kommer fram til at å kontakte Kilroy vil være det beste, men da trenger jeg jo internett. Så sjåføren min ringer masse folk for å prøve å finne ut hva vi bør gjøre. Vi får beskjed om at vi skal finne datteren til en person som heter Garry. Sjåføren min må snakke masse i telefonen, og det må jeg også. Mye snakking og mye kjøring fram og tilbake. Så sier sjåføren min at huff, la oss dra og spise. Jeg nikker, og vi drar og kjøper pizza og is. Så må vi kjøre rundt og lete etter en gate der dattera skal befinne seg. Etter over en time finner vi gata. Der er det bare bolighus og ingen bedrift der noen kan jobbe, slik som det skulle være. Så vi må ringe atter en gang, og det viser seg at vi har funnet feil gate. Vi finner riktig gate, men nå er det umulig å finne dattera. Vi vet jo ikke hvor i gata hun befinner seg. Så vi venter på telefoner, mens vi spiser sjokolade. Det er riktig så koselig. Endelig får vi vite det, og vi kjører dit hun er. Hun har ikke noe internett for det er nede akkurat da, men hun gir oss instrukser for hvor vi kan finne en internett kafe. Etterpå sier hun at jeg kan bli kjørt til henne og ligge over der. Vi kjører for og finne kafeen, men gir opp og stopper på et sted der det står på et skilt at de har internettservice. Jeg hiver meg på en data, og sender mail til Kilroy. Takk og pris for at de var så flinke og svarte med en gang. Jeg får endret de videre flyene fra Johannesburg, men bestiller selv en helt ny flybillett til Johannesburg som jeg da skal ta i morgen. Jeg må si jeg elsker Kilroy, de er de beste. Men da blir jeg altså en del kroner fattigere, og mest sannsynlig så får jeg ikke opplevd Rio. Men de bløte klærne mine som jeg vasket i går får jeg tørket. Og det er jo bra! Så får vi vite at jeg skal bo på et sted i Bulawayo og de skal kjøre meg til flyplassen i morgen. Så da leter vi etter dette stedet en stund.  I mitt hode ser jeg for meg et sted der jeg skal sove på rom med fem andre og alt er skittent og ekkelt. Men så kommer vi fram til det huset. Det er som en herregård. Og jeg får et så nydelig rom med stor seng, gode håndklær og eget bad. Eget bad, tenkt på det! Morgenkåpe har jeg også! Så får jeg middag. Det er hovene til en ku, sadsa og noen tradisjonelle grønnsaker.Jeg spiser med tre andre menn som også bor her, og etter middag sitter vi og snakker lenge. Maten smaker veldig annerledes enn hva jeg er vant med, men det er veldig hyggelig. Men nå skal jeg krype opp i den store, trygge sengen og sove. Det blir bra.

Vida G.