Nå skulle man jo tro at jeg var på vei til Rio de Janerio,
for det var jo tross alt det som var planen. Men slik viste det seg at det ikke
ble. Jeg hadde nemlig i god tid sagt i fra at jeg skulle dra på en tirsdag fra
Antelope Park og ikke en søndag eller mandag som er det vanligste. Dette betydde
at jeg måtte få en egen transport til flyplassen på tirsdag. Nå er det slik at
fra Bulawayo til Johannesburg så går det bare et fly om dagen, og det flyr av
gårde klokken 12.50. Så da har transporten vanligvis forlatt Antelope Park rundt halv ni
på morgenen. Det er afrikansk tid det er snakk om her, så det bruker som regel
å bli litt senere. Vel, min transport kjørte ut fra porten 9.15. På det jeg trodde
var på veien til flyplassen måtte vi først fylle luft i dekket, fylle bensin og
atter igjen fylle luft i dekkene. Så snur vi og kjører den andre veien. Det
viser seg da at det er først nå vi er på vei til flyplassen. Da er jaggu meg
klokken blitt nærmere ti. Jeg skal i teorien være på flyplassen klokken elleve.
Jeg legger meg til å sove, men merker at vi må stoppe flere ganger på grunn av
veiarbeid som er høyst nødvendig på disse veiene. Så kommer vi fram til
flyplassen, og jeg blir med en gang møtt av en fyr som sier jeg er sent ute.
Sent ute? Jeg ser på klokken og den er 12.40. Ti minutter til flyet drar. Så
snakker jeg med ei dame i skranken som sier jeg er altfor sent ut, at alt er
stengt og at jeg må ta flyet som går neste dag. Hva i alle dager tenker jeg? før
jeg begynner å gråte. Så kommer en mann og sier at alt skal gå bra og at alt skjer
for en grunn. Da blir det litt bedre. Men det er jo så trist for da mister jeg
jo alle flyene som skal ta meg med til Rio. Så da lurer jeg på hva jeg skal
gjøre. Damen i skranken sier vi må dra til et kontor i byen og få ordnet med
flybillettene. Så jeg blir kjørt dit av sjåføren som kjørte meg til flyplassen.
Der har de lunsj, så det er ingen der som kan hjelpe meg. Vi må ta en liten
kjøretur for å hente noen maskiner før vi kommer tilbake. De på kontoret kan
ikke hjelpe meg siden jeg hadde kjøpt billettene som en pakke. Så jeg må
kontakte flyselskapet direkte. Jeg kommer fram til at å kontakte Kilroy vil være
det beste, men da trenger jeg jo internett. Så sjåføren min ringer masse folk
for å prøve å finne ut hva vi bør gjøre. Vi får beskjed om at vi skal finne
datteren til en person som heter Garry. Sjåføren min må snakke masse i
telefonen, og det må jeg også. Mye snakking og mye kjøring fram og tilbake. Så
sier sjåføren min at huff, la oss dra og spise. Jeg nikker, og vi drar og
kjøper pizza og is. Så må vi kjøre rundt og lete etter en gate der dattera skal
befinne seg. Etter over en time finner vi gata. Der er det bare bolighus og
ingen bedrift der noen kan jobbe, slik som det skulle være. Så vi må ringe atter
en gang, og det viser seg at vi har funnet feil gate. Vi finner riktig gate,
men nå er det umulig å finne dattera. Vi vet jo ikke hvor i gata hun befinner
seg. Så vi venter på telefoner, mens vi spiser sjokolade. Det er riktig så koselig.
Endelig får vi vite det, og vi kjører dit hun er. Hun har ikke noe internett
for det er nede akkurat da, men hun gir oss instrukser for hvor vi kan finne en
internett kafe. Etterpå sier hun at jeg kan bli kjørt til henne og ligge over
der. Vi kjører for og finne kafeen, men gir opp og stopper på et sted der det
står på et skilt at de har internettservice. Jeg hiver meg på en data, og
sender mail til Kilroy. Takk og pris for at de var så flinke og svarte med en
gang. Jeg får endret de videre flyene fra Johannesburg, men bestiller selv en
helt ny flybillett til Johannesburg som jeg da skal ta i morgen. Jeg må si jeg
elsker Kilroy, de er de beste. Men da blir jeg altså en del kroner fattigere, og mest
sannsynlig så får jeg ikke opplevd Rio. Men de bløte klærne mine som jeg vasket
i går får jeg tørket. Og det er jo bra! Så får vi vite at jeg skal bo på et
sted i Bulawayo og de skal kjøre meg til flyplassen i morgen. Så da leter vi
etter dette stedet en stund. I mitt hode ser jeg for meg et sted der jeg skal sove på rom med fem andre og alt er skittent og
ekkelt. Men så kommer vi fram til det huset. Det er som en herregård. Og jeg får
et så nydelig rom med stor seng, gode håndklær og eget bad. Eget bad, tenkt på
det! Morgenkåpe har jeg også! Så får jeg middag. Det er hovene til en ku, sadsa
og noen tradisjonelle grønnsaker.Jeg spiser med tre andre menn som også bor her, og etter middag sitter vi og snakker lenge. Maten smaker veldig annerledes enn hva jeg er
vant med, men det er veldig hyggelig. Men nå skal jeg krype opp
i den store, trygge sengen og sove. Det blir bra.
Vida G.
:) Linnea
SvarSlett