Dag tre. Et rent hælvetet. Vi gikk oppover, oppover og atter
oppover. Det tok aldri slutt. Og da snakker jeg ikke om oppover og så et lite stykke
bortover. Neinei, her var det oppover og bare det også. Jeg ble så sliten. Og det
verste var at jeg gikk så sakte at jeg er helt overbevist om at en skilpadde
kunne holdt følge uten noe problem. Du begynner jo fin og frisk, går litt,
luften er tynn, du blir sliten, du går utrolig sakte, tar en pause, føler deg
litt bedre, begynner å gå og etter noen skritt er du dødsliten igjen. Du må
tvinge deg framover for hvert skritt som går. Og da blir det heller ikke bedre
av bærerne som jo faktisk bærer en 20 kg tung sekk, mens du selv bærer en bitte
liten dagssekk, og likevel så går de forbi deg. Nå skal det jo sies at det var
folk som nærmest sprang opp til toppen, og syntes ikke at dette var tungt i det
hele tatt. Jeg var helt klart ikke en av disse. Akkurat da, angret jeg litt på
at min siste treningsøkt var i gymmen da jeg gikk på videregående? Ja, litt
kanskje. Etter å ha gjort dette i omtrent fire til fem timer, ofret svette,
tårer og blitt veldig motivert av ei australsk jente, kom jeg meg til toppen. Og da var jeg sliten. Vi fikk sett på utsikten som var helt fantastisk, før vi
begynte å gå ned igjen. Og siden det var så bratt opp, ble det bratt ned også.
Da vi til slutt kom ned til der vi skulle campe, sa guiden vår bare: «Don’t
talk to Vida, she is dying». Så rett så rett.

Har akkurat nådd toppen her.
Vida G.
Såpass bra gjort. Har ikke opplevd noe sånt siden beina mine svikta i snøen opp til Galdhøpiggen da jeg var 12. :) Strong girl, Vida. Linnea
SvarSlettTakk takk ! Det er fint med oppmuntring :-)
SvarSlett