SHIT DAY

 Dag tre. Et rent hælvetet. Vi gikk oppover, oppover og atter oppover. Det tok aldri slutt. Og da snakker jeg ikke om oppover og så et lite stykke bortover. Neinei, her var det oppover og bare det også. Jeg ble så sliten. Og det verste var at jeg gikk så sakte at jeg er helt overbevist om at en skilpadde kunne holdt følge uten noe problem. Du begynner jo fin og frisk, går litt, luften er tynn, du blir sliten, du går utrolig sakte, tar en pause, føler deg litt bedre, begynner å gå og etter noen skritt er du dødsliten igjen. Du må tvinge deg framover for hvert skritt som går. Og da blir det heller ikke bedre av bærerne som jo faktisk bærer en 20 kg tung sekk, mens du selv bærer en bitte liten dagssekk, og likevel så går de forbi deg. Nå skal det jo sies at det var folk som nærmest sprang opp til toppen, og syntes ikke at dette var tungt i det hele tatt. Jeg var helt klart ikke en av disse. Akkurat da, angret jeg litt på at min siste treningsøkt var i gymmen da jeg gikk på videregående? Ja, litt kanskje. Etter å ha gjort dette i omtrent fire til fem timer, ofret svette, tårer og blitt veldig motivert av ei australsk jente, kom jeg meg til toppen. Og da var jeg sliten. Vi fikk sett på utsikten som var helt fantastisk, før vi begynte å gå ned igjen. Og siden det var så bratt opp, ble det bratt ned også. Da vi til slutt kom ned til der vi skulle campe, sa guiden vår bare: «Don’t talk to Vida, she is dying». Så rett så rett. 

Har akkurat nådd toppen her.

Vida G.